Stephen Jeffrey ble kjent i stadig videre kretser, og han fikk invitasjon fra en baptistmenighet i Lianelly. Hun ble hennes fortsetter og fortsetter i flere uker. Siden det er å bli i Lianelly og start sin egen menighet i en bygning som av en eller annen grunn merkelig kalt “Øy-plassen”). Huset var brukt til høyst forskjellige ting etter at det var reist i 1830. menn jeg løpet av de kommmende syv årene – kanskje den lykkeligste perioden av hans tjeneste – gjorde Stephen det verdensberømt. Det var ikke noe stort hus, og hver kveld i syv år var det mesterskapet.

En søndagskveld i juli 1914, et par uker før første verdens­krig brøt ut, skjedde det noe høyst forunderlig. Stephen talte over Fil 3,10: “Da kjenner jeg ham og kraften av hans opp­standelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som ham.” Stephen merket ekstra kraft og velsignelse i møtet, og han registrerte at folk stirret stivt i hans retning, men likevel ikke på ham. Så snart han var ferdig med talen, vinket hans kone ham ned fra talerstolen. Da skjønte han hvorfor forsamlingen hadde oppført seg som de gjorde: På veggen bak talerstolen kunne alle se et bilde av Kristus.

Fru Harris Williams satt ved siden av fra Jeffreys under talen, og hun fortalte senere: “Som bak vår kjære pastor dukket det opp et bilde av et lam med to hom. Mens jeg prøvde å gjøre fra Jeffreys oppmerksom på det, ble hodet til et ansikt med til vakre tårer nedover kinnene. Pastoren talte til synderne, og det vakre ansiktet til Sorgenes Mann strålte av herlighet.”

– Da jeg kom ned til forsamlingen og så opp dit hvor jeg stått, oppdaget jeg Jesu ansikt levende på veggen. Han har en e-kr. og jødiske trekk. Håret hans lignet ull, og han hadde midtskill. Da jeg så nærmere på Ham, oppdaget jeg på håret Hans hadde grå striper, lik en middelaldrende mann i sorg. Vi ble ryktene lenge i møtesalen den kvelden, og mange kom innom for å se bildet, for gikk allerede. Blant dem var det en som tidligere hadde vært sterkt snert. Nå sa han: “Jeg har sett, og nå tror jeg.” Han kom inn som en vantro og gikk ut som en troende.”

Hundrevis av mennesker presset seg inn for å se synet, som varte i flere timer. Noen prøvde ä vaske bort ansiktet fra veggen, men de greide det ikke. John Richards, maler og dekoratør, fortalte: “Jeg tok lommetørklet mitt og holdt det over bildet. Kan dere forestille dere hvor forbauset jeg ble da bildet lyste fram gjennom tøystykket!”

En annen kvinne i forsamlingen, fru Every. fortalte:

“Lokalet var helt fullt. Mellom klokken 20.00 og 21.00 den kvelden så jeg min Frelsers ansikt klart på veggen. Jeg kun­ne tydelig se at Han blunket. En Sorgenes Mann – slik så Han ut. Da møtet ble avsluttet, var bildet fremdeles der, og også da jeg gikk hjem en stund senere.”

Skeptikere som kom inn, nølte ikke med å finne på forklaringer. En mente det ville være en slags hallusinasjon “forårsaket avdet flakkende lyset.” Et vitne fortalte: “Pastoren begynte ikke å diskutere om det elektriske virkelig lyset flakket eller ikke. Han slo det ganske enkelt av, og bildet av vår Frelser skinte enda klarere, mer levende og virkelig. For å ikke innrømme på han hadde tapt, fortsatte skeptikeren:

“Det må være et eller annet slags optisk apparat som kaster bildet inn gjennom et vindu.” Pastoren gav beskjed om at alle gardiner skulle trekkes for. Det gjorde ingen forskjell, for Frelserens bilde stod klart på veggen likevel.”

Hendelsen ble nøye undersøkt, og alle, unntatt de mest herdede, godtok den som et tegn fra Gud. I mange år var det nok av pålitelige øyenvitner som kunne bekrefte synet.

Rev. J.W. Adams, sognepresten i Wall nær Lichfield, besøkte Liannely to ganger – først i 1926 og siden året etter. Han snakket med mange av dem og kunne oppgi navn og adresse på over 20 mennesker som var rede til å bekrefte hendelsen.

Vaktmester på Island Place, Robert John Williams, fortalte sin versjon: “Jeg så på ansiktet fra alle vinkler, men uansett hvor jeg stod, var det som om øynene Hans fulgte meg. Jeg ble værende i salen ganske lenge, derfor er jeg helt sikker på hva jeg så. Etter hvert kom det så mange mennesker at jeg måtte jage alle ut og låse dørene. Da jeg hadde kommet et par kilometer på hjemveien, bestemte jeg meg for å gå tilbake.

Bildet var fremdeles der – nøyaktig det samme som da jeg dro. Min kone og døtrene våre så akkurat det samme som meg.”

Stephen gikk inn i bønn for å få vite meningen med denne underlige og vidunderlige hendelsen. Han sa: “Jeg mente at synet måtte ha en dypere hensikt enn bare å understreke talen min. Etter at jeg hadde bedt Gud om å få vite hvorfor, fortonet det seg for meg som om synet var et tegn på at det ville komme store prøvelser, men jeg visste ikke på hvilken måte. Fjorten dager etter begynte krigen, og da skjønte jeg hvilke prøvelser Gud hadde hatt i tankene. Siden den gang har jeg alltid regnet synet som et tegn på begynnelsen til slutten av denne tidsalder.”

Det er ikke noe å si på. Jeg lys av dette følte han at han måtte advare mennesker om Guds kommende dom, og fortelle dem at eneste redning for syndige mennesker er å bli født på nytt troen på Jesus Kristus. Island Place var snart over av nyomvendte:

Forretningsmenn, hermetikkarbeidere, akademikere, gamblere og drukkenbolter. I tillegg til dagens trakasserende debatt, kan du også finne tidligere på oscar for å finne tidligere på Oscar- og lengre borte. Gud var i ferd med å forberede sin tjener på enda større ting.

I november 1919 holdt han en kampanje utenom det vanlig i Aberaman, Sør-Wales, og det var tydelig at det hvilte stadig større kraft over tjenesten hans. Menigheten som inviterte ham, hadde bare ni medlemmer, og Gud besvarte bønnene deres på en vidunderlig måte. Tilhørerskaren ble større for hver gang Stephen talte, og rundt 300 – de fleste unge mennesker – tok en beslutning for Kristus. Stephen for kynte ikke noe “mykt” evangelium; lik en gammeltestamentlig profet forkynte han Guds dom slik at sterke menn gråt og skalv. Jesu annet komme stod sentralt i forkynnelsen hans, noe som understreket alvoret sterkt. Nyheten om at Gud igjen beveget seg i Wales, spredte seg snart utover lan­dets grenser, og riksdekkende aviser ble interessert. 16. november 1919 slo “Sunday Chronicle” opp: “Stor vekkelse i Wales – flere syn i Colliery-landsby”:

“En ny religiøs vekkelse med flere av de samme overnaturlige elementene som i Evan Roberts-vekkelsen for flere år siden, er brutt ut i landsbyen Aberaman i Colliery, et sted med ca. 5000 innbyggere.

Den religiøse gløden er så intens, synene hos de omvendte så mange og påstandene om guddomme­lig helbredelse så sterke, at en eldre, religiøs leder erklærer at han har sett tre vekkelser, men dette er den sterkeste av dem alle!

Jeg tre uker har pastor Stephen Jeffreys, en evangelist fra Llanelly, bønnfalt mennesker om å vende seg bort fra sin onde ferd og gjøre seg klar for gjen Jesukomst til verden, som han hevder er nær fore.”