Dette er den fjerde drømmen i en serie på syv profetiske drømmer som jeg mottok i 2003. Dette er en videreføring av de tre første. Jeg fikk denne drømmen omtrent en måned etter den tredje drømmen.
I drømmen så jeg New York City, og det føltes som om det var omtrent to eller tre måneder etter kollapsen. Jeg var i byen i nærheten av en stor park, da det nærmet seg skumringen. Det var lite eller ingen strøm. Jeg så ingen kjørende kjøretøy bortsett fra noen militære kjøretøy. Alle butikkene var stengt, utbrent og tomme, ingen forsyninger. Jeg visste at kriminaliteten var høy, og det var en farlig tid.
Jeg så en mengde sivile komme inn i parkområdet og gå mot en gruppe soldater, som alle sto rundt i en halvsirkel langs hver side av to pansrede kjøretøy, som var store, men mindre enn stridsvogner. I midten av et av kjøretøyene sto deres kaptein, opp gjennom taket holdt en megafon. Soldatene var alle fullt bevæpnet og hadde sine våpen klare og pekte mot folket, men pekte ikke på dem, med de var senket. Soldatene voktet et sted med forsyninger og hadde ordre om at ingen fikk lov til å komme inn, av en eller annen grunn.
Mengden sivile var blandet opp av menn og kvinner i alle aldre og raser, men det var ingen små barn med dem. De så ut som vanlige mennesker, ikke gjengmedlemmer, men familiefolk som var fanget i byen og ting ble verre for dem. De hadde ingen våpen, men noen hadde stokker som sopelim og andre hadde metallstenger, som brekkjern. Jeg la merke til at en fyr hadde en stor stein i hånden, men jeg så ingen kniver eller våpen.
Jeg visste at de sivile kom inn i parkområdet for å konfrontere soldatene fordi de hadde svært lite mat og vann og var desperate. De var slitne, skitne, sultne og veldig sinte. Jeg følte spenningen i luften da de nærmet seg soldatene. Jeg visste at soldatene ikke kunne la dem passere og måtte stoppe dem.
Siden det var rundt skumringen, nærmet man seg tiden for portforbud. Kapteinen med megafonen begynte å snakke med de sivile, rolig og respektfullt. Han syntes synd på dem og visste hvor ille det ble, men måtte stoppe dem. Soldatene rundt ham ble nervøse og noen var redde. De ville ikke ha en konfrontasjon. De ville ikke skyte noen.
Jeg observerte så at flere sivile kom til mengden. Deres tall vokste raskt til soldatene var i mindretall, omtrent tre til en. Jeg så noen av dem skrike og lot følelsene ta overhånd, men jeg hørte ikke hva de sa.
Jeg følte deres sinne og spenningen økte. Kapteinen prøvde å roe dem ned og fortalte dem at de måtte forlate plassen. Så ropte noen sivile noen ting, men så var det som om luften frøs og alt sto stille for ett lite øyeblikk, som om alle holdt pusten et øyeblikk.
I det øyeblikket følte jeg de siviles intense sinne og frustrasjon på grunn deres desperate behov. Og jeg følte hva soldatene følte og var i stand til å høre deres tanker. Kapteinen tenkte: “Vær så snill å dra hjem. Vær så snill å dra hjem. Vennligst snu deg rundt og gå hjem.” Han ønsket desperat ikke å gi ordre om å skyte. Han følte stor smerte. Så var det som en eksplosjon og publikum stormet plutselig mot soldatene, fast bestemt på å komme seg forbi dem, for å få tak i forsyningene. Jeg så panikk, kaos og skyting. Så tok drømmen slutt, og jeg våknet med at mitt hjerte banket og jeg gråt. Det var så forferdelig. Det knuste hjertet mitt.
Tolkning:
Jeg tror denne drømmen viste hvorfor vi må se etter signalene som ble vist i min forrige drøm, for å fortelle oss når kollapsen er i ferd med å skje. Når vi ser disse tegnene, vil vi ikke ha mer enn ti dager på oss til å ta affære før sammenbruddet av de finansielle systemene begynner. I tillegg til å fylle opp mat og forsyninger, advarer denne drømmen om at vi må komme oss ut av byene, fordi vi ikke vil være trygge der, og det vil være svært vanskelig å overleve der.
Selv om drømmen viste New York City, tror jeg denne advarselen gjelder for alle storbyer. Selv om vi må selge alt for å gjøre det, må vi komme oss ut av byene. Jeg tror Gud vil veilede og hjelpe hver person som oppfordrer ham til å lede dem til et tryggere sted. Vi må ikke bare påkalle Jesus om hjelp, men også stole på at han skal hjelpe oss. Og vi må lytte nøye til alt det Han ber oss om å gjøre.