Hvor Pride henter sin ideologi og hvordan de indoktrinerer Massene ved Media


Hentet fra Mor, Far og Barn. Les hele stykket her.

Kampen for såkalt ”seksuell frigjøring” fikk et gjennombrudd i 1960-årene. Men starten av homobevegelsen knyttes ofte til 11. juni 1969 da en gruppe homoseksuelle gjorde opprør mot politiet ved Stonewall i New York City. De homoseksuelle hadde på den tiden liten støtte, både blant politikere og i folkeopinionen.

På 1980-tallet kom AIDS-epidemien. Sykdommen ble opprinnelig betegnet som GRID (gay-related immunodeficiency desease) – fordi smitten ble knyttet til homoseksuell omgang. Mange av homsene hadde et meget stort antall seksualpartnere. Ifølge en amerikansk undersøkelse i 1973 hadde 43% av homsene mer enn fem hundre partnere i løpet av sin levetid. AIDS ble spredt hovedsakelig ved seksuell omgang, men også ved urene sprøyter eller blodoverføring. Epidemien utløste en frykt som kunne ha ført til katastrofe for homobevegelsen.

Homobevegelsens strategi

I februar 1988 holdt 175 ledende homoaktivister fra hele USA en viktig konferanse i Warrenton, Virginia, for å planlegge en strategi for fremtiden. Kort tid etter gav homoaktivistene Marshall Kirk og Hunter Madsen ut boka ”After the Ball: How America Will Conquer Its Fear and Hatred of Gays in the ‘90s”.Hvordan kan vi redusere frykten og vinne sympati, spurte de.

AIDS gir oss en mulighet til å beskrive oss selv som en diskriminert minoritet som trenger Amerikas spesielle beskyttelse, skrev de. Boka inneholder en strategi for dette, basert på psykologisk innsikt i propaganda og reklame. Markedseksperten Paul E. Randeau ved Regent University har i sin bok ”Selling Homosexuality to America” (2002) analysert deres strategi.

Det gjelder å endre folks tanker og følelser ved å bryte ned negative assosiasjoner til vår sak og erstatte dem med positive, skrev Kirk og Madsen. Vi bør bruke ordet ”gay” (som betyr livlig, lystig) som betegnelse på oss selv. Vi vil kjempe for ”gay rights” – homofiles rettigheter – uten å si noe om hva disse rettighetene er. Slik får vi folk til å tenke at vi er en diskriminert minoritet. Alle reklamefolk vet at dersom noe gjentas ofte nok, vil folk tro det. Kampen om begrepsbruken er viktig, for ordene styrer tankene våre.

En viktig strategi er også å få homoseksuelle til å fremtre for offentligheten som normale og sympatiske mennesker.  Bort med fokus på de mange seksualpartnerne og det utsvevende seksuallivet. Prøv å vinne innpass ved å opptre lite provoserende, så vil mulighetene for å ta nye skritt åpne seg etter hvert.

Nok en strategi var å fremstille berømte historiske personer som homoseksuelle – enten det var Sokrates, Leonardo da Vinci, Abraham Lincoln eller Jesus. Kirk og Madsen skriver at dette er nyttig av to grunner. For det første er de døde og ute av stand til å fornekte ”sannheten”. For det andre får de positiv omtale i alle lærebøker.

Samtidig bør motstanden mot homoseksuell atferd knyttes til personer som alle betrakter som negative. Hitler torturerte og gasset homoseksuelle til døde. Kirk og Madsen argumenterer slik: Kristne blir nødt til å ta offentlig avstand fra Hitlers behandling av de homoseksuelle, og slike erklæringer vil lede våre motstandere ut på en glidebane i retning av å anerkjenne de homofiles rettigheter.

Offentligheten bør få vite at homofili er medfødt, akkurat som kjønn og rase. Å diskriminere homofile er derfor like forkastelig som diskriminering av kjønn og rase.  Kristne institusjoner som tilbyr terapi til homoseksuelle som ønsker reorientering, bør motarbeides fordi de setter et negativt stempel på de homoseksuelle. Kristne som sier at homoseksuell atferd er synd, er årsak til at homoseksuelle blir mobbet, forfulgt og begår selvmord. Dette inntrykket ønsket homobevegelsen å fremme.

Enda en strategi var å få homoseksualitet omtalt i mediene så mye at folk ikke lenger reagerer. Med tiden vil folk bli lei og trekke på skuldrene. De blir trøtte av å finne motargumenter, og i neste omgang er kampen vunnet.


Medienes rolle

Massemediene har spilt en meget viktig rolle for homobevegelsen. Ikke bare fordi en uforholdsmessig stor del av journalistene er kulturliberale. Men også fordi mange homoseksuelle har ledende innflytelse i mediene. National Lesbian and Gay Journalists Association (NLGJA) er blitt en formidabel organisasjon i USA. På sin konferanse i år 2000 diskuterte de om mediene hadde plikt til å gi rom for synspunkter som gikk imot de homoseksuelles interesser. Nei, det var ingen grunn til å gi rom for intolerante mennesker i en sivilisert debatt. Dette var en utbredt oppfatning på konferansen.

Homobevegelsens strategi har lyktes. En rekke gallupundersøkelser har vist hvordan opinionen har endret seg dramatisk i mange land. Tradisjonell kristen tenkning om rett og galt er blitt erstattet med et samtykke-prinsipp: Det som to voksne vil gjøre seg imellom – hvor abnormt det enn måtte være – er OK, så lenge de ikke skader hverandre. David Kupelian skildrer i sin bok ”The Marketing of Evil” (2005) hvordan kulturliberale krefter har fremmet moralsk anarki forkledd som frihet.