Hentet fra boken “Glimt av neste liv” av Dr. Richard Kent og Val Fotherby
En historie av pastor Ran Reagan, USA
Jeg kommer fra en familie som opprinnelig hørte hjemme i fjellområdene i Tennessee, USA. Min far var alkoholiker og behandlet min mor, mine søsken og meg svært dårlig. Vi eide lite, og jeg løp omkring barføtt og dårlig kledd, noe som ikke var uvanlig der omkring.
Da jeg var sju år, måtte jeg for det meste gå til fots gjennom fjellene på vei hjem fra skolen. På et sted gikk veien gjennom en hage som tilhørte en kvinne. En dag, mens jeg nok en gang gikk langs veien, kom hun mot meg og sa at hun hadde noe hun ville gi meg: Hun ga meg et snøhvitt lam. Dette lille lammet ble mye mer enn bare et husdyr for meg. Det fulgte meg overalt, og vi lekte sammen. Dersom jeg skulle kjøre hjem med skolebussen, så gikk det til bussholdeplassen og ventet på at jeg skulle komme.
En kveld da jeg som vanlig gikk av bussen, var ikke lammet mitt der. Da jeg kom fram til huset vårt, sto far utenfor. Han bannet høyt mens han drev og reparerte bilen sin. Det betydde at han var beruset, som vanlig. På grunn av dette ville jeg være så stille som mulig, og snike meg inn i huset uten at han merket det. Jeg gikk rundt bilen da jeg plutselig fikk øye på lammet mitt ved siden av ham. Det lå i en blodpøl. I beruset tilstand hadde min far slått det ned med et verktøy. Det hadde bare villet leke med ham.
Hat og forvirring steg opp i meg med en voldsom kraft. Jeg holdt hendene for ørene og ropte av full hals: «Han har drept lammet mitt!» Og fra fjellene gjenlød ekkoet: «Han har drept lammet mitt!» Til og med nå, mens jeg skriver ned denne fortellingen, ser jeg for meg den blodige pelsen, og det står klart for meg at mitt hat mot alle former for autoriteter ble født den dagen.
Jeg holdt ikke ut å bli i familien lenger enn til jeg var 12 år gammel, så stakk jeg min vei. Jeg tok alle slags jobber jeg kunne få: Vasket opp, serverte på veikroer, tok den typen jobber som alltid var nødvendige. Samtidig var jeg stadig på flukt fra loven, for de ville sette meg i ungdomsfengsel (jeg var fremdeles ikke «voksen»).
Siden jeg ikke hadde noe fast bosted, sov jeg i busker og kratt, og i tomme bygninger. En kveld krøp jeg inn under en stor rosebusk som vokste i veikanten. Regnet strømmet ned, og jeg skalv av kulde og var svært sulten. De svarte politibilene kjørte fram og tilbake med lyskasterne sine på og lette etter meg. Bare 300 meter unna lå det en kirke. Fram til da hadde jeg ennå aldri vært i en kirke, og jeg hadde aldri hørt noen fortelle hvem Jesus er. Alt jeg kjente til var forbannelser og hat. Nå lå jeg der under busken og hørte på sangene: «Herre, jeg kommer hjem» (Lord I am coming home) og «O nåde stor og underfull» (Amazing grace, how sweet the sound). Jeg husker fremdeles godt hvor gjerne jeg skulle ønske at jeg var inne i kirken, i stedet for ute i regnet og kulden. Jeg visste likevel at det ikke var mulig, siden eg uten tvil kom til å bli innesperret igjen. Flere mennesker hadde allerede forsøkt å hjelpe meg, også besteforeldrene mine, men ingen kunne gjøre noe med det hatet jeg bar på.
Da jeg var 15 år, så jeg endelig på meg selv som voksen, og så stjal jeg min fars bil. Jeg hadde naturligvis ikke noe førerkort. Jeg tok med meg noen av kompisene mine på en tur opp i fjellene.
Jeg kjørte på feil side av den firefelts motorveien, og krysset flere ganger de heltrukne linjene mellom kjørefeltene. Noen av oss drakk alkohol eller brukte stoff, flere gjorde begge deler. Jeg husker fremdeles tydelig hvordan jeg med stor fart kjørte gjennom en sving, og derfor ikke rakk å bremse eller kjøre til side da det kom en bil imot oss.
1 godt og vel 160 km/t ble det en kraftig frontkollisjon, og da jeg våknet lå jeg midt på veien. Jeg så meg omkring og oppdaget flere kropper som lå spredt utover, og hørte høye stønn, skrik og ynkelig jamring.
Selv var jeg også dekket av blod. Av bilene var det ikke annet enn vrakdeler igjen, men merkelig nok var radioen fremdeles på.
En politimann kom bort, så på meg og sa: «Gutten min, jeg kommer til å anmelde deg for mord.» Månedene som fulgte var som et eneste langt mareritt. Jeg måtte være til stede ved en hel rekke rettsforhandlinger som gjaldt meg, og gang på gang måtte jeg lytte til de opprørte menneskene som hadde slektninger eller venner som var blitt lemlestet eller hadde fått livsvarige hjerneskader. I mitt indre visste jeg at jeg hadde gjort noe galt. Det gjorde bare at hatet mitt vokste enda mer. Da jeg ble dømt, skrek jeg mot dommeren. Jeg fortalte at jeg hatet ham, og forbannet ham med et slik sinne at de bare kunne roe meg ned ved å legge meg i jern.
Jeg var fylt av hat og aggresjon, og igjen stilte jeg meg spørsmålet: Hvem var det som hadde skapt en slik verden? Hvem hadde gjort at menneskene var slik?
De sju neste årene tilbrakte jeg i et ungdomsfengsel i Nashville. Da jeg var 17 år gammel, lyktes jeg av en eller annen grunn med å bli satt fri, på betingelse av at jeg flyttet til en annen stat.
Jeg flyttet til North Carolina, og der giftet jeg meg. Min kone Elaine var bare 15 år, og snart hadde vi to barn. Så langt i livet hadde jeg ikke vært villig til å jobbe og tjene penger. Selv om jeg nå og da hadde et ærlig arbeid, ble innbrudd og ran en del av min tilværelse. Jeg dro Elaine med meg på mine forbrytelser; hun måtte alltid kjøre fluktbilen.
Vi levde som Bonnie og Clyde. Selv om jeg hadde en familie nå, var livet mitt fremdeles styrt av hat og vold. Jeg tok store sjanser under mine ran og overfall, og grunnen var at jeg i dypet av mitt hjerte hadde et ønske om å dø. Likevel var jeg ikke modig nok til å ta mitt eget liv. Jeg gikk inn på mange barer og begynte å slåss med de sterkeste, og ofte tapte jeg!
Når jeg ser tilbake og innser hva min kone og mine barn måtte tåle i denne tiden, kan jeg ikke fatte det. De var redd meg, siden jeg var svært lik min far i mitt forhold til familien.
På 60-tallet bodde jeg i Atlanta, Georgia, med min familie. Det var vanskelige tider. Jeg kjørte av sted med en motorsykkelgjeng, og var ofte borte i flere uker i strekk.
I slike perioder hadde Elaine og barna ingenting å spise, og de var i en svært vanskelig situasjon. Jeg var fullstendig avhengig av stoff, og måtte ta store mengder. Dette førte til at kroppsfunksjonene mine til slutt kollapset. Jeg var ikke bare narkoman, men jeg drakk også mye, ofte ren sprit. Ved at jeg mishandlet min kropp og sjel på denne måten, ble jeg fullstendig gal. Jeg hadde sunket så dypt som det var mulig å komme.
Elaine var dypt fortvilet over det elendige livet hun levde, og over at jeg stadig var borte. Hun visste ikke om jeg i det hele tatt var i live. Hun ble rammet av depresjoner, og planla hvordan hun skulle ta livet av seg selv og barna. Dette var grunnen til at hun en dag fant fram pistolen min fra skuffen og begynte å forberede selvmord. Helvetes makter overbeviste henne om at dette var den eneste veien ut av håpløsheten, og at hun først skulle drepe barna og deretter seg selv. Akkurat idet hun prøvde å samle mot til å utføre ugjerningen, kom det et program på den gamle TV-en vår, der en mann ved navn Bev Shea begynte å synge «O store Gud». Deretter prekte Billy Graham over Romerne 5,8.
«Men Gud beviste sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde i vårt sted, mens vi ennå var syndere.» Gjennom Grahams ord fikk Elaine styrke til å legge bort pistolen, ta med seg barna og vende tilbake til sine foreldre. Etter dette gikk det nesten ett år før vi møttes igjen.
I mellomtiden gjorde jeg alt jeg kunne for at jeg skulle dø. Ved mange tilfeller var jeg også bare en hårsbredd fra døden.
Jeg var innblandet i minst et titalls trafikkulykker – alkoholpåvirket og full av stoff. Derfor husket jeg ofte ingenting etterpå. Jeg ble skutt på, skadet med kniver, og mange ganger kunne jeg ha dødd av en overdose med narkotika.
Så kom jeg inn i en periode der jeg befant meg i den dypeste fortvilelse. På denne tiden skjedde det en rekke mord, som ble kjent som massemordene i Atlanta. Jeg ble anklaget for å ha begått dem. Under rettsforhandlingene lyktes jeg i å rømme fra ungdomsdomstolen, og lånte penger for å kunne ringe til Elaines foreldre. Siden jeg ikke visste om hun var der, ble jeg svært lettet da hun svarte. Jeg forklarte henne hvilke vanskeligheter jeg hadde havnet i, i forbindelse med mordene, og at jeg ikke visste hvordan det kom til å gå videre. Hun var overbevist om at jeg hadde blitt gal. Jeg ba henne om å få lov til å komme tilbake til henne, og lovte at jeg skulle oppsøke et sted der jeg kunne slutte med stoffmisbruket. Hun svarte bare: «Kom hjem.»
Vi måtte gjemme oss i et lite hus oppe i fjellene. Hver dag kom politiet og lette etter meg, men jeg klarte å holde meg godt gjemt til de hadde dratt sin vei. Denne situasjonen fortsatte i noen uker, helt til en mann til slutt tilsto mordene og jeg var utenfor mistanke. Etter dette fikk jeg faktisk jobb som lastebilsjåfør, men tross alle gode forsetter var jeg stadig full og i narkorus.
En dag tok jeg med meg min lille sønn Ronnie Paul da jeg kjørte av sted for å handle i nærmeste småby. Da jeg var i ferd med å gå inn gjennom dørene til supermarkedet, møtte jeg en annen mann som var på vei ut. Ingen av oss lot den andre gå først.
Jeg ble opphisset av hat, og tok tak i mannens hode og slo det mot en dør. Han falt ned på en haug med stablede bruskasser, og noen av flaskene ble knust. Folk skrek og løp unna. Han tok en knust flaske og gikk til angrep på meg. Da jeg løftet den venstre armen for å beskytte meg, skadet han leddbåndene, senene og blodårene i den. Fylt av sinne slo jeg tilbake, og sparket ham. Da skar han flasken gjennom akillessenen og blodårene i beinet mitt. I løpet av få minutter ble store mengder blod pumpet ut av kroppen min, som fra en vannåre. For hvert hjerteslag strømmet blodet ut, og jeg ble snart bevisstløs.
Lederen for supermarkedet skjønte alvoret i situasjonen, lempet meg inn på passasjersetet i bilen min, og kjørte meg til sykehuset. Den lille sønnen min, som hadde sett alt som skjedde, gråt hysterisk hele veien. Før vi kom fram til sykehuset, var gulvet på passasjersiden helt dekket av blod. Jeg oppfattet stemmer, men klarte ikke å åpne øynene, siden all kraft hadde rent ut av meg. Da de rullet meg inn på akuttmottaket, hørte jeg legene og sykepleierne si: «Han må gjennomgå en komplisert operasjon. Send ham til sykehuset i Knoxwille.» Så ble jeg plassert i en ambulanse og forberedt på å bli transportert til Knoxville.
Noen hadde ringt til Elaine, og hun ankom sykehuset akkurat i tide til å bli med i ambulansen.
En ung sykepleier, han var kanskje 21-22 år gammel, så på meg og spurte: «Kjenner du Jesus Kristus?»
Med de kreftene jeg fortsatt hadde igjen, forbannet jeg ham og Gud: «Det finnes ingen Gud. Hvem er den der Jesus som du snakker om?»
Den unge mannen bare så på meg, og sa: «Han elsker deg. Jesus vil hjelpe deg. Bare kall på Ham.»
Noe inni meg ble opptent, jeg spottet og ropte: «Gud, hvis du virkelig finnes, bare prøv hvis du kan!» Da var det noe inni meg som ble berørt, og jeg ropte: «Gud, hvis du virkelig finnes, hjelp meg. Jeg kan ikke hjelpe meg selv. Vær så snill og hjelp meg!»
Deretter sa den unge mannen: «Jesus døde for deg. Han ga sitt liv for deg.»
Mens jeg lyttet til ham, hørte jeg at min kone gråt.
Plutselig ble ambulansen fylt av røyk. Jeg kunne ikke puste lenger, og jeg så heller ingenting. Jeg trodde at ambulansen hadde begynt å brenne.
«Hva er det som skjer?» ropte jeg. «Jeg ser ingenting.»
Så hørte jeg flere stemmer gjennom røyken. «Razor. Razor Reagan. Ronnie!»
«Vend om, ikke kom hit. Gå tilbake, bli der. Ikke kom hit!»
Mens jeg hørte disse stemmene, forsvant tåken. Jeg så noe som lignet det gamle tjernet i steinbruddet, som vi pleide å bade i da jeg var barn.
Det så ut akkurat slik tjernet gjorde om natten, når vi hadde helt bensin på det og tent på.
Det flammet og brant. Jeg kom stadig nærmere vannet. Nå oppdaget jeg at det var mennesker som brant i det. Armene, ansiktene og kroppene sto i flammer, og ilden sloknet ikke. De ropte navnet mitt! Jeg fortsatte videre framover, helt til jeg kunne kjenne igjen enkelte personer. Jeg skjønte likevel ikke hva det var jeg så. Det var to personer som sto tett inntil hverandre. Det var Billy og Freddy, brødrene mine. De brant og skrek.
«Hva gjør dere her?» spurte jeg. «Dere omkom jo i en bilulykke på motorveien. Hva gjør dere her?»
De svarte: «Ikke kom nærmere. Det finnes ingen vei tilbake herfra. Det er grusomt. Ikke kom nærmere!»
Jeg så meg til siden. «Å nei, Charles, hva gjør du her? Sist jeg så deg var i Pigeon River. Det var vanskelig å komme seg ut av bilen, siden vi alle sammen var ruset. Vi så ansiktet ditt nede i vannet, men vi greide ikke å få deg ut.»
«Gå tilbake,» sa han, «kom ikke nærmere!»
Da oppdaget jeg at noen narkomane jeg hadde kjent på 60-tallet sto ved veggen i steinbruddet. Mange av dem hadde dødd av overdoser.
Plutselig fikk jeg øye på min venn Richard.
«Å, Richard, jeg kunne ikke hjelpe deg den gangen. Da vi hadde ranet spritsjappa i Atlanta, visste du ikke hva du skulle gjøre. Du hadde en gammel pistol uten ammunisjon, og forlangte ikke engang å få pengene. Du ville bare ha en flaske Muscatella av mannen i kassen. Å, Richard! Da du var i ferd med å forlate butikken, hadde du allerede glemt hvor du var og hva du hadde gjort. Men mannen visste ikke at våpenet ikke var ladd. Han følte seg fram med hånden under disken, dro fram et gevær, skjøt og traff deg rett i hjertet. Du falt over en parkeringsautomat, og segnet sammen over skårene fra den knuste vinflasken. Blodet sprutet overalt. Dine siste ord var: ’Å, Gud!’»
Richard ropte også mot meg: «Ikke kom nærmere, du kan ikke hjelpe meg.»
Jeg finner ikke ord som kan beskrive den redsel og gru som jeg så og hørte. Jeg visste bare at jeg ikke skjønte hva det var. Plutselig ble alt svart, og jeg våknet igjen.
48 timer senere våknet jeg til bevissthet på sykehuset. Min kone satt ved siden av meg. Jeg hadde hundrevis av stikkmerker på kroppen. Min kone forklarte at legene hadde bestemt at siden jeg var lastebilsjåfør ville de ikke amputere armen min.
De måtte likevel observere den nøye. På dette tidspunktet var jeg overhodet ikke interessert i armen min, for jeg husket det jeg hadde sett. Jeg kunne ikke glemme det!
De første ukene etter at jeg kom hjem, forlangte jeg at lyset aldri skulle slukkes – jeg tålte plutselig ikke mørket. Hver gang jeg snudde meg, fryktet jeg at jeg igjen skulle få se de skrekkelige bildene. Og jeg som så langt aldri hadde vært redd for noe som helst. Angsten var så stor at jeg knapt kjente de vanvittige smertene.
Nå hadde jeg nådd et punkt der jeg ønsket å dø, men jeg hadde ikke mot til å begå selvmord.
Derfor helte jeg i meg enorme mengder alkohol og narkotika, men den ønskede effekten uteble.
En natt kom jeg hjem klokken tre, og gikk rett inn på soverommet. Min kone satt midt i sengen med den store familiebibelen oppslått. Ansiktet hennes lyste klarere enn lampen i taket.
Hun trengte ikke å komme med noen forklaring, jeg visste at noe var annerledes.
Hun sa: «Elskede, i går kveld var jeg og tante Mary i den lille kirken, og Jesus Kristus frelste meg og kom inn i mitt hjerte.»
«Jeg merket med en gang at noe er forandret,» svarte jeg. Da hun neste dag spurte om jeg ville bli med henne
Sa til kirken, sa jeg ja, selv om jeg ikke visste hva jeg hadde der å gjøre. Jeg ble med, men jeg visste ikke engang om jeg skulle banke på døren før jeg gikk inn. Vi satt langt bak, og alle sammen sang, smilte, og lo til og med. De var svært vennlige. Hele mitt liv hadde jeg sittet med ryggen mot veggen, for at ingen skulle kunne angripe meg bakfra – jeg stolte ikke på noen. Her fantes det uten tvil noe som var annerledes.
Uken etter gikk vi dit igjen. Predikanten talte som om han visste alt om meg.
Han reiste seg, så på meg og sa: «Se, Guds Lam, som bærer verdens synd.»
Jeg hørte nøye etter, siden han hadde truffet et sted i meg som hadde vært gjemt unna veldig lenge. Han snakket om lammet mitt. Hvordan kunne han vite det? ropte det inni meg.
Hvorfor snakker han om lammet mitt? Jeg brøt sammen i mitt indre.
Da sa predikanten. «Gud ga oss sitt eget Lam. Dette Lammet er Jesus Kristus.»
Da begynte jeg å gråte. «Å, Gud, Jesus – mitt lam?»
«Han ga sitt blod for deg,» sa mannen, «Han ga sitt blod for deg, uansett hva du har gjort, uansett hvor ond du har vært. Gud ga sin eneste Sønn, sitt Lam, for din skyld.»
Nå rant tårene fritt, men jeg ville ikke at noen skulle se at jeg gråt. Hva ville de tro? Jeg så mot døren, men det virket som den var 100 kilometer borte.
Til slutt sa pastoren: «Kom til Jesus og få nytt liv. Det gamle kommer til å forsvinne, og alt blir nytt.»
Jeg reiste meg og kjente hvordan jeg ble dratt framover.
Hjertet mitt slo veldig fort, og allerede før jeg hadde nådde fram til prekestolen, hadde Gud frelst meg. Fremdeles visste jeg ikke hvordan man skulle be, men jeg prøvde å gjøre det enkelt: «Gud, hjelp meg eller drep meg! Hjelp meg eller drep meg! Jesus, hvis du virkelig finnes, hjelp meg, for jeg kan ikke hjelpe meg selv.»
I neste øyeblikk fikk jeg følelsen av at noe smeltet inni meg, og at 25 års hat nå lå bak meg. Mørket og de demoniske åndene forlot meg som en mørk sky, og jeg var ren! Jeg var tilgitt!
Alt dette skjedde 2. november 1972, kl. 11.45. Jeg var 25 år gammel, og etter dette ble Jesus en realitet for meg hver eneste dag. Til tross for at jeg bare hadde gått grunnskolen, sendte Gud meg rundt omkring i hele verden for å fortelle min historie og forkynne evangeliet.
I dag kan jeg bare si: Jesus Kristus er en virkelighet. Han er virkelig!